| (no subject) |
[May. 13th, 2008|11:50 pm] |
|
jeg har alltid likt byggeplasser, jeg vet ikke helt hvorfor. kanskje det er fargene, de er flinke med primærfarger på byggeplasser, kanskje jeg blir glad av primærfarger. kanskje det er måten de lyses opp om natten, som et halvferdig filmsett, eller kanskje det er tanken på hva de kan bli, på alle mulighetene som gjemmer seg blant stål og betong og menn i blå kjeledresser som har kaffepause. kanskje byggeplassen en dag blir til leiligheter, og om tjue år kommer en gammel dame til å legge seg i sengen sin i en av de sydvendte leilighetene i første etasje, hun kommer til å legge seg og hun kommer til å sovne og hun vet ikke at hun ikke skal våkne igjen. i samme øyeblikk kommer han i fjerde til å fri til kjæresten sin, hun kommer til å si ja og hun vet ikke at de går fra hverandre i november. samtidig kommer hun i sjuende til å skvette av en lyspære som bestemmer seg for ikke å skinne mer, han i sjette kommer til å le av et dårlig talkshow på teven og faren til tvillingene i andre kommer til å være full. han kommer til å være full og han kommer til å slå kona si samtidig som jenta i åttende bestemmer seg for å bli ballerina når hun blir stor. han i tredje sover, han sover og vrir seg fram og tilbake og han vet ikke at jeg kan se rett inn vinduet hans, jeg ser rett inn vinduet hans fra en byggeplass som ble kjøpesenter for nesten tjue år siden. |
|
|
| to leave it behind. |
[Apr. 23rd, 2008|09:59 pm] |
|
i det øyeblikket jeg lukker boken blir det for mørkt til å lese noe som helst. jeg leste det siste avsnittet to ganger, og om boken hadde vært en side lenger hadde det blitt for mye, for mørkt, jeg hadde skrudd på lyset og ødelagt alt; når hun du bor med sover på sofaen og du leser i stolen ved vinduet og innimellom stopper du opp og tenker at det er fint, det her, at dere kjenner hverandre og at dere kan sove og lese om hverandre og at hvis det kommer så mye som én lyd nå, hvis du hoster eller det knirker i en dør, så forsvinner det, blir borte. du leser med boken inntil vinduet, anstrenger deg for å finne historier i bokstaver du nesten ikke ser, puster ikke ordentlig før du kommer til det siste punktumet. du vet det slutter her, boken, øyeblikket, du vet det slutter og du vet det er helt greit. |
|
|
| no sudden moves. |
[Mar. 17th, 2008|05:34 pm] |
I
jeg trodde dette skulle være noe om å puste annerledes, puste tyngre eller kanskje lettere; jeg puster helt likt. jeg sitter i oslo og puster inn your rocky spine, jeg sitter i guangzhou og puster den ut og det er kanskje dette som er finest: alt rundt meg forandres og jeg er fremdeles den samme.
II
vi hører på trafikken, spiser kjeks, jeg leser no one belongs here more than you og dette er så hverdagslig, dette er så hvorsomhelst og utenfor vinduet er kina.
III
det regner. skyene pakker seg rundt byen som bomull, som bly, de presser seg på, snevrer inn og jeg ser på det hele ut av vinduet mens jeg drikker te med blomster oppi og dette er okei, mer enn okei, kan ikke klage over å drikke blomsterte i kinaregnvær.
IV
jeg skal bare skylle sanden vekk fra føttene, sier jeg, og før jeg skjønner at jeg har bestemt meg for det, før jeg skjønner at jeg i det hele tatt har tenkt tanken, svømmer jeg ut mot verden eller kanskje jeg svømmer mot mannen som fisker fra en flåte, jeg svømmer ihvertfall vekk fra kina og tenker at jeg er nødt til å slutte å bade med alle klærne på. allikevel: jeg går barbeint, klissvåt og lykkelig tilbake til hotellet.
V
alt er påtrengende, alt er too much. alle lydene, luktene, menneskene, bilene, dyrene; alt. du vet ikke hvor du skal se, hvor du skal snu deg, du drukner i inntrykk og finner ingen uttrykk og hele haikou sitter fast på innsiden.
VI
på markedet kjøper jeg en kilo med de minste mandarinene jeg har sett. vi drar i parken og leier en av disse pedalbåtene; tråkker frem og tilbake hele kvelden, spiser mandariner, jeg synger sailor song og kaptein sabeltann og i denne dammen flyter det kanskje fremdeles en flaskepost full av mine ord og med våre navn i bunnen.
VII
det er oss mot verden nå, ihvertfall oss mot hong kong og denne byen er så stor at vi ikke orker å legge noen plan, orker ikke tenke over hvilken retning vi skal gå i, vi bare går og går og går og det er ikke før vi skal tilbake at vi innser at vi verken vet hvor vi er, hvor vi skal eller hvordan vi kommer oss dit, og best av alt: det er helt okei.
VIII
jeg tror på det her. jeg tror på parken jeg sitter i, på lyktene som henger over hodet mitt, på kinesiske ord som hopper frem mellom magnetic fields og joseph arthur; jeg tror på alt.
IX
vi er fem hundre meter over bakken, flyter over fjellene, floating over your rocky spine, jeg henger i en kurv under en stor blå ballong og dere finner meg ikke nå.
X
nå er jeg her jeg egentlig ikke ville være; over skyene, over europa, over hverdagen og bak meg ligger en måned i kina og det virker som et helt annet liv eller kanskje det virker mest som fiksjon, jeg mener, herregud, kanskje jeg aldri drakk kokosmelk på stranda, kanskje jeg aldri lærte meg å få en drage til å fly høyt høyt høyt, kanskje jeg aldri ble så solbrent at jeg ikke kunne reise meg opp. it's all make-believe; kanskje jeg aldri fikk den baren i hong kong til å spille jokke og valentinerne, kanskje jeg aldri tok båt nedover lijiangelven, kanskje jeg aldri lærte drikkespill av kinesere, kanskje jeg aldri gikk meg bort i yangshuo, kanskje jeg aldri skrev en haug med postkort på et varmt nattog, kanskje jeg aldri satt rundt et bord i guangzhou og sang refrenget på wild rover hver gang jeg ville ta en slurk av ølen min, kanskje jeg aldri spiste ordentlig kinesisk barbecue midt på natta, kanskje jeg aldri dro på det markedet eller gikk i den gata eller møtte de menneskene eller kanskje aller helst: dette er fiksjon og i morgen våkner jeg til varme kinadøgn, billig øl og alt annet enn hverdag. |
|
|
| the earth looks better from a star. |
[Feb. 11th, 2008|11:17 pm] |
|
alt jeg gjør er semi, alt jeg er er semi; semifoto semiskrift semivåken semiliv. kanskje jeg ikke prøver hardt nok, kanskje jeg ikke vil sterkt nok, kanskje kanskje kanskje, kanskje jeg bare skal slutte å gjemme meg bak en haug med kanskje. kanskje. |
|
|
| everything i can remember i remember wrong. |
[Jan. 3rd, 2008|04:40 am] |
jeg går inn i det nye året med hodet fullt av det forrige, og.. okei, greit, det er ikke sant. jeg går inn i det nye året med sjampanje i den ene hånda og stjerneskudd i den andre, jeg snurrer rundt i et veikryss med hodet fullt av spørsmål om hvordan jeg skal klare å se på raketter i fire forskjellige retninger samtidig. alle disse tilbakeblikkene som alle har holdt på med en stund, de kom ikke før nå. jeg er visst litt treig i oppfattelsen.
( nullsju ) |
|
|
| mes amis, we are restless things. |
[Dec. 19th, 2007|05:25 pm] |
|
scrub your knee, there's only skin og hvis man hadde pustet ut sanger ville jeg pustet ut denne. det gjør man ikke, det kan man ikke, det er desember og alt jeg puster ut er frostrøyk, det er ingen sanger der and all my bones are gone, gone, gone. |
|
|
| i'm only breathing. |
[Nov. 1st, 2007|08:56 pm] |
jeg vasset rundt i gule blader og sendte meldinger som sa at dette her var as good as it gets. da jeg gikk hjem hadde jeg mest lyst til å dunke hodet i en vegg fordi jeg ikke gjør ting som dette litt oftere. det handler ikke nødvendigvis om gule blader og as good as it gets, det handler om å gå til høyre istedenfor venstre, om å snakke med folk du ikke kjenner så godt, om å stå opp første gangen vekkerklokka ringer, det handler om alle disse småtingene, de avvikene som forhindrer at gårsdagen spilles av dagen etter også, som forhindrer at man lever en eneste stor reprise.
man må klatre opp på tak, sier du, og jeg tenker på det når du går forbi meg ved birkelunden, det ramler så hardt inn i hodet mitt at jeg glemmer å fullføre den setningen jeg begynte på og lar ordene henge igjen i luften, det var noe om kina. man må klatre opp på tak og jeg bestemmer meg for at denne gangen skal jeg smile, det kan jeg klare. en to tre smil, tenker jeg, og før jeg skjønner hva som skjer har jeg puttet hodet ned i kaffekoppen, du har gått forbi og jeg tenker at disse takene, de er egentlig jævlig høye. |
|
|
| i know that we faded out, but oh, didn't we shine. |
[Oct. 28th, 2007|06:53 pm] |
alle disse øyeblikkene som forsvinner før du rekker å puste de ut, de som falmer før pennen når punktumet i setningen, alle disse øyeblikkene du tror du aldri vil glemme.
jeg ser på bilder; vi sitter i en av disse trange brostensgatene på montmartre og spiser kjeks, line ligger på en mur i sola mens jeg skriver postkort, vi smiler litt falskt inn i kameraet etter at eieren av enellerannen fortauskafé bestemmer seg for å forevige oss akkurat der. jeg ser på hotellkatten som sover i resepsjonen den morgenen vi reiser, jeg ser på alle husene med blomsterkasser, på en butikk med bøker fra gulv til tak og overalt, jeg ser eclairs og creme brulée og kirsebærlemonade, jeg ser en park full av gule blader. jeg ser alt dette og jeg vet jeg var der, innerst inne vet jeg jo det, allikevel tror jeg ikke på det. ikke nå. ikke enda.
( bilder ) |
|
|
| they will see us waving from such great heights. |
[Oct. 9th, 2007|02:43 pm] |
hodet mitt tvinner seg fast i alle de gule bladene som ikke vil slippe taket i trærne enda, men jeg skal ikke skrive om høsten nå. jeg har gjort det før, andre har gjort det før. andre har gjort det så innmari mye bedre.
det er mange andre ting jeg kunne ha skrevet om, jeg vet det, men de setter seg fast i ubrukelige ord og ufullstendige setninger uansett hvor mange ganger jeg prøver å skrive de ned. så, ja, nei, jeg driter i det. jeg åpner vinduene istedenfor, jeg skrur opp stereoanlegget og jeg setter meg på taket. jeg ser på alle de tingene jeg er så vant til å se; et rødt hus, et hvitt hus, et lyseblått hus, jeg kan se en hel og to halve biler og skygger gjennom trærne, det er noen som går på den andre siden av togskinnene. jeg ser et tog, to tog, tre tog, det er den fineste utsikten jeg vet om. hvis du lener deg litt langt ut kan du se sjøen, og her om dagen fløy det en stor varmluftsballong rett over hodet mitt når jeg satt der.
om en uke er jeg i paris. det blir fint. innmari fint. |
|
|
| wake up, it's no use pretending. |
[Oct. 3rd, 2007|02:59 pm] |
|
tankene mine faller fra hverandre, en etter en etter en etter mange. |
|
|
| it's hard to keep track of you falling through the sky. |
[Sep. 9th, 2007|04:51 pm] |
det beste jeg har skrevet har aldri truffet papiret. jeg skriver ting i hodet, noen ganger blir det langt og fint, eller kort og rart, andre ganger vet jeg ikke helt hva det blir, men ihvertfall: jeg skriver det aldri ned lenger. jeg blir ferdig med det før jeg kommer så langt, jeg har brukt det opp, det har ikke noe på papir å gjøre.
i dag sitter jeg på balkongen, jeg drikker te og jeg leser bok og jeg hører på musikk og jeg tenker. alt på en gang. jeg tenker at herregud, endelig er det høst og noe sånt som hva i all verden skal jeg si til læreren min for å unnskylde at jeg ikke har gjort oppgaven. det beste jeg kom frem til var at christina, du begynner å bli for gammel for unnskyldninger. uansett har jeg ingen unnskyldning på lager, jeg har ikke gjort den, det bare ble aldri sånn. det er visst mye som bare ikke blir sånn. |
|
|
| this changes everything. |
[Aug. 2nd, 2007|10:00 pm] |
jeg spiller musikk så høyt at jeg ikke lenger hører hva jeg tenker. jeg skjønner ikke hva jeg skal skrive for hver eneste tankerekke blir avbrutt av noen andres beauty is such a terrible thing, jeg drikker iskaffe og hodet mitt fylles av gitarer og i'm gonna lie and claim i had the time of my life. jeg våkner med find a cure, find a cure for my life på leppene, jeg må anstrenge meg for ikke å synge at jeg skal fortelle en historie om whiskey and mystics and men på bussen, det finnes da grenser, jeg kan ikke synge høyt på bussen.
denne sommeren ble ikke det jeg trodde den skulle bli. jeg vet ikke hvordan den skulle være, men ihvertfall ikke sånn. jeg har spist én is, og den fikk jeg av sjefen min. jeg er ikke engang halvveis til gratis kaffe på babels, og den ene tingen jeg ergrer meg mest over at jeg ikke tok med fra oslo er en paraply. det er jo ikke sånn det skal være. det var ikke sånn det skulle bli.
jeg vet ikke hva jeg vil høre på, jeg setter musikken på shuffle og skipper sanger i omtrent fem minuter før dataen endelig klarer å finne den sangen som allerede har stått på repeat en stund, beauty is such a terrible thing synger han, og jeg spiller musikk så høyt at jeg ikke lenger hører hva jeg tenker. |
|
|
| take of your clothes and start digging for your soul. |
[Jun. 29th, 2007|02:48 pm] |
jeg satt på bussen til jobb og prøvde å finne ut av hvordan jeg skulle skrive det her. jeg trodde jeg skulle skrive om en jente som stod i veikanten og så katten sin bli påkjørt, jeg trodde jeg skulle skrive om katten som døde. jeg slipper. jeg kan godt fortelle at det stod en jente i veikanten og så katten hennes bli påkjørt, at hun så bilen kjøre avgårde uten å stoppe, at hun løp ut i veien rett foran en trailer for å løfte bort katten og at traileren nesten kræsjet inn i en lastebil i det andre feltet. jeg kan fortelle at genseren hennes ble full av blod, men jeg slipper å skrive om katten som døde. istedet får jeg fortelle at jeg har en magisk superkatt som nå ligger og sover på rommet mitt og skal være innekatt til hun er ferdig med medisinene.
( bilder ) |
|
|
| the hour we knew nothing. |
[Apr. 21st, 2007|04:20 pm] |
jeg har en ny kjole i skapet. den gjør meg glad.
i dag leser jeg focaults pendel og føler meg unektelig litt dum. dette året med bilder har fått hodet mitt til å tenke annerledes. jeg tenker ikke lenger like mye på ting jeg brukte tid på før, jeg fordyper meg ikke like mye i noe som helst. men, dette er egentlig ikke poenget, poenget er noe sånt som at jeg føler meg litt dum. jeg bruker tid på å fordøye umberto ecos setninger om tankens stupiditet og inkoherens, så lang tid at jeg ikke helt er ferdig med å tenke over dette før jeg begynner på neste setning og det er her problemene begynner, for plutselig er tankene på etterskudd i forhold til øynene og jeg får ikke lenger det jeg tenker til å stemme med det jeg leser og plutselig skjønner jeg ingenting. jeg tar pause. jeg lager kaffe, setter meg på taket og tenker på boken, ler av det jeg husker den nerdete delen av humoren min bet seg merke i og plutselig innser jeg at jeg virkelig vurderer hvorvidt kunsten å spalte et hår i fire på noen måte kan klassifiseres sammen med kunsten å redde seg på et hengende hår.
jeg motstår fristelsen til å dingle med beina utenfor kanten. taket er egentlig ikke til å sitte på, det er skrått og det er fire etasjer ned til bakken. taket egner seg ikke til å dingle med beina på utsiden. såpass skjønner jeg, i det minste. |
|
|
| i'm loosing control now, i'll just have to slow down a thought or two. |
[Apr. 4th, 2007|06:37 pm] |
vigilanti man minner meg om et hotellrom i albuquerque, to sanger av rockettothesky på repeat minner meg om de store husene i san francisco, yellow submarine minner meg om alt, barcelona minner meg om toget til las vegas, jeg har en busstur full av amber waves, thomas dybdahl minner meg om new york, men det var kanskje uunngåelig, primal scream minner meg om champagne på taket, sparklehorse minner meg om east village. jeg kunne fortsatt i en evighet, jeg tror ikke jeg skjønte hvor minnene gjemte seg før jeg kom hjem; de er overalt.
( bilder ) |
|
|
| one day you'll dance for me, new york city. |
[Feb. 28th, 2007|07:56 pm] |
|
hej, jeg har det fint, jeg lever og smiler og tar bilder. jeg har opplevd saa mye at jeg ikke orker aa fortelle om det, jeg tror heller jeg satser paa aa vise bildene naar jeg kommer hjem igjen. men. ja. jeg lever. jeg har litt hjemlengsel, og jeg hoerer paa musikk som minner meg om vinteroslo. eller musikk som minner om wrightegaarden. musikk som minner om verdens fineste film, som minner om soendagsfrokost i solnedgang, som minner om bussturer til skolen, eller vasking av badet eller julen for to aar siden, eller etellerannet. jeg hoerer bare paa musikk som minner meg om ting, og jeg lurer litt paa hva som kommer til aa minne meg om dette her naar jeg kommer hjem igjen. |
|
|
| i can see a lot of life in you. |
[Feb. 11th, 2007|08:02 pm] |
i dag spiste vi frokost til rockettothesky og solnedgang.
jeg er rastløs, så jeg vasker. jeg vasker sammen med sufjan stevens, vi vasker kofferten min og kjøkkenbenkene før vi begynner på skapene. vi vasker rommet mitt og alle speilene, så vasker vi badet helt til alt skinner og det lukter ordentlig rent. jeg vet ikke hvor all rastløsheten kommer fra, den kom snikende sammen med solen da jeg våknet i går, og den har visst ikke helt sluppet taket. kanskje det er reisefeber, eller kanskje det er noe helt annet. alt jeg skal pakke ligger på sengen min, jeg tror kanskje ikke det er plass til meg der lenger, men jeg får meg ikke til å putte det i kofferten. jeg tror kanskje det jeg gleder meg mest til er alle postkortene jeg kan skrive. postkortene, og det å komme hjem igjen. |
|
|
| to let myself go. |
[Feb. 5th, 2007|03:23 pm] |
jeg hører på ane brun og skriver fordi verdens söteste marit sier jeg skal. jeg har vinterforkjølelse i vårvær, sommerstemning og høstsavn, og et temmelig ambivalent forhold til årstidene. egentlig har jeg et temmelig ambivalent forhold til det meste.
hodet mitt glemmer å følge med på hvor mange dager det er til jeg reiser, og uansett hvor hardt jeg konsentrerer meg klarer jeg ikke å forstå at det er åtte dager til jeg reiser fra alt det her. fra line og fra marit og egentlig fra alle. fra våren og oslo og pilotgutten og alt. åtte dager til jeg setter meg på flyet, bare for å ende opp i usa og ikke komme hjem igjen på fem uker. jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, for fem uker er lenge.
nej, jeg vet ikke helt hva jeg skal si, bortsett fra at her skjer det mye, nesten litt for mye, og at jeg skal bli flinkere til å skrive ofte. |
|
|
| meet me in montauk. |
[Jan. 11th, 2007|05:16 pm] |
|
jeg går av bussen hjemme, litt gretten og veldig frustrert. thom hell synger lavt i ørene mine. han har allerede sunget queen of beauty og all in all. nå synger han christmas eve. and as the snow is falling down, synger han, og akkurat når han kommer til snow, da kjenner jeg det. det snør. det snør stort og sakte og fint, og jeg blir litt trist fordi det ikke er noen sammen med meg, noen jeg kan dra i armen og fortelle at dette er magisk. at dette øyeblikket her, det er et av de man kjenner langt nede i magen. jeg ser sikkert kjempeteit ut der jeg står alene på fortauet og bare kikker opp. jeg blunker, og kjenner snøen smelte på øyelokkene, og tenker at kanskje dette ikke hadde vært like magisk om det hadde vært noen andre her. kanskje dette er et av de øyeblikkene som for alltid vil tilhøre bare meg. |
|
|
| repeating my shortcomings loud to myself. |
[Jan. 2nd, 2007|12:31 am] |
|
jeg kikker opp og får regn i øynene. vi ser på raketter, det smeller og blinker og jeg kjenner jeg blir omtrent fem år igjen. da jeg var fem satt jeg oppe og tegnet alle rakettene jeg hadde sett. line hyler, jeg snur meg, og fingeren hennes er helt hvit. stjerneskuddene tok endelig fyr, og fingeren hennes er hvit. vi ser på fulle, dansende italienere som synger bjelleklang. på italiensk. de hjelper på humøret. det smeller bak oss, og alle løper. en søt italiener tar tak i armen min og begynner å snurre meg rundt. jeg skal danse. jeg blir flau, og gjemmer meg i jakka til line mens italieneren fortsetter å snakke til meg. på italiensk. jeg skjønner ingenting, men det er ganske pent å høre på. en mann kommer bort og skal lære oss å klemme. han heter mustafa, det finner vi ut etterpå, og han skjønner ikke betydningen av nei. han vil drikke med oss, vi vil ikke. vi går, vekk fra han, og han henger etter. rundt halsen. hvisker inn i øret mitt og roper til line. jeg liker ikke at folk hvisker meg i øret. han vil ikke gå, han vil at vi skal være med ut. jeg blir sur, line blir sur og han skjønner ingenting. vi dytter, og han følger etter. prøver å ta hånden min, prøver å klemme line, vi prøver å få han vekk. tre kvarter senere, utenfor stortinget, gir han seg, mens tre andre ser på oss, ser på han, prøver å skjønne hvorfor vi roper og dytter. vi går opp karl johan, til stortorget, går på trikken og er hjemme klokken ett. nyttårsaften ble ikke helt som den skulle.
nå er det 2007. jeg merker ingen forskjell, egentlig. men, jeg har stor tro på det her. på 2007. jeg tror det blir et bra år. jeg har derimot aldri hatt troen på nyttårsforsetter, men kanskje 2007 er året for nye ting, året for forandringer.
uansett, det året her skal jeg
- lese flere bøker
- ta minst ett bilde jeg er fornøyd med
- sove mer (på den riktige siden av døgnet, dvs. legge meg tidligere, istedenfor å forsove meg.)
- komme meg på minst to festivaler
- lære meg å like øl
- rydde rommet mitt oftere
- oppdage minst fem nye band
- skrive mer i dagbøkene, både papir og her
- engasjere meg mer
- dagdrømme mindre
- skrive flere lister
- kjøpe flere ullsokker
- bli flinkere til å skrive brev
( bilder ) |
|
|
| navigation |
| [ |
viewing |
| |
most recent entries |
] |
| [ |
go |
| |
earlier |
] |
| |
|
|
![[info]](http://l-stat.livejournal.com/img/userinfo.gif){kind=small}
euforisk's journal