i know that we faded out, but oh, didn't we shine.

euforisk @ 2008-05-13T23:50:00

2008-05-13T21:51:32Z

jeg har alltid likt byggeplasser, jeg vet ikke helt hvorfor. kanskje det er fargene, de er flinke med primærfarger på byggeplasser, kanskje jeg blir glad av primærfarger. kanskje det er måten de lyses opp om natten, som et halvferdig filmsett, eller kanskje det er tanken på hva de kan bli, på alle mulighetene som gjemmer seg blant stål og betong og menn i blå kjeledresser som har kaffepause. kanskje byggeplassen en dag blir til leiligheter, og om tjue år kommer en gammel dame til å legge seg i sengen sin i en av de sydvendte leilighetene i første etasje, hun kommer til å legge seg og hun kommer til å sovne og hun vet ikke at hun ikke skal våkne igjen. i samme øyeblikk kommer han i fjerde til å fri til kjæresten sin, hun kommer til å si ja og hun vet ikke at de går fra hverandre i november. samtidig kommer hun i sjuende til å skvette av en lyspære som bestemmer seg for ikke å skinne mer, han i sjette kommer til å le av et dårlig talkshow på teven og faren til tvillingene i andre kommer til å være full. han kommer til å være full og han kommer til å slå kona si samtidig som jenta i åttende bestemmer seg for å bli ballerina når hun blir stor. han i tredje sover, han sover og vrir seg fram og tilbake og han vet ikke at jeg kan se rett inn vinduet hans, jeg ser rett inn vinduet hans fra en byggeplass som ble kjøpesenter for nesten tjue år siden.

to leave it behind.

2008-04-23T20:50:45Z

i det øyeblikket jeg lukker boken blir det for mørkt til å lese noe som helst. jeg leste det siste avsnittet to ganger, og om boken hadde vært en side lenger hadde det blitt for mye, for mørkt, jeg hadde skrudd på lyset og ødelagt alt; når hun du bor med sover på sofaen og du leser i stolen ved vinduet og innimellom stopper du opp og tenker at det er fint, det her, at dere kjenner hverandre og at dere kan sove og lese om hverandre og at hvis det kommer så mye som én lyd nå, hvis du hoster eller det knirker i en dør, så forsvinner det, blir borte. du leser med boken inntil vinduet, anstrenger deg for å finne historier i bokstaver du nesten ikke ser, puster ikke ordentlig før du kommer til det siste punktumet. du vet det slutter her, boken, øyeblikket, du vet det slutter og du vet det er helt greit.

no sudden moves.

2008-03-17T16:44:41Z

I
jeg trodde dette skulle være noe om å puste annerledes, puste tyngre eller kanskje lettere; jeg puster helt likt. jeg sitter i oslo og puster inn your rocky spine, jeg sitter i guangzhou og puster den ut og det er kanskje dette som er finest: alt rundt meg forandres og jeg er fremdeles den samme.

II
vi hører på trafikken, spiser kjeks, jeg leser no one belongs here more than you og dette er så hverdagslig, dette er så hvorsomhelst og utenfor vinduet er kina.

III
det regner. skyene pakker seg rundt byen som bomull, som bly, de presser seg på, snevrer inn og jeg ser på det hele ut av vinduet mens jeg drikker te med blomster oppi og dette er okei, mer enn okei, kan ikke klage over å drikke blomsterte i kinaregnvær.

IV
jeg skal bare skylle sanden vekk fra føttene, sier jeg, og før jeg skjønner at jeg har bestemt meg for det, før jeg skjønner at jeg i det hele tatt har tenkt tanken, svømmer jeg ut mot verden eller kanskje jeg svømmer mot mannen som fisker fra en flåte, jeg svømmer ihvertfall vekk fra kina og tenker at jeg er nødt til å slutte å bade med alle klærne på. allikevel: jeg går barbeint, klissvåt og lykkelig tilbake til hotellet.

V
alt er påtrengende, alt er too much. alle lydene, luktene, menneskene, bilene, dyrene; alt. du vet ikke hvor du skal se, hvor du skal snu deg, du drukner i inntrykk og finner ingen uttrykk og hele haikou sitter fast på innsiden.

VI
på markedet kjøper jeg en kilo med de minste mandarinene jeg har sett. vi drar i parken og leier en av disse pedalbåtene; tråkker frem og tilbake hele kvelden, spiser mandariner, jeg synger sailor song og kaptein sabeltann og i denne dammen flyter det kanskje fremdeles en flaskepost full av mine ord og med våre navn i bunnen.

VII
det er oss mot verden nå, ihvertfall oss mot hong kong og denne byen er så stor at vi ikke orker å legge noen plan, orker ikke tenke over hvilken retning vi skal gå i, vi bare går og går og går og det er ikke før vi skal tilbake at vi innser at vi verken vet hvor vi er, hvor vi skal eller hvordan vi kommer oss dit, og best av alt: det er helt okei.

VIII
jeg tror på det her. jeg tror på parken jeg sitter i, på lyktene som henger over hodet mitt, på kinesiske ord som hopper frem mellom magnetic fields og joseph arthur; jeg tror på alt.

IX
vi er fem hundre meter over bakken, flyter over fjellene, floating over your rocky spine, jeg henger i en kurv under en stor blå ballong og dere finner meg ikke nå.

X
nå er jeg her jeg egentlig ikke ville være; over skyene, over europa, over hverdagen og bak meg ligger en måned i kina og det virker som et helt annet liv eller kanskje det virker mest som fiksjon, jeg mener, herregud, kanskje jeg aldri drakk kokosmelk på stranda, kanskje jeg aldri lærte meg å få en drage til å fly høyt høyt høyt, kanskje jeg aldri ble så solbrent at jeg ikke kunne reise meg opp. it's all make-believe; kanskje jeg aldri fikk den baren i hong kong til å spille jokke og valentinerne, kanskje jeg aldri tok båt nedover lijiangelven, kanskje jeg aldri lærte drikkespill av kinesere, kanskje jeg aldri gikk meg bort i yangshuo, kanskje jeg aldri skrev en haug med postkort på et varmt nattog, kanskje jeg aldri satt rundt et bord i guangzhou og sang refrenget på wild rover hver gang jeg ville ta en slurk av ølen min, kanskje jeg aldri spiste ordentlig kinesisk barbecue midt på natta, kanskje jeg aldri dro på det markedet eller gikk i den gata eller møtte de menneskene eller kanskje aller helst: dette er fiksjon og i morgen våkner jeg til varme kinadøgn, billig øl og alt annet enn hverdag.

the earth looks better from a star.

2008-02-11T22:18:28Z

alt jeg gjør er semi, alt jeg er er semi; semifoto semiskrift semivåken semiliv. kanskje jeg ikke prøver hardt nok, kanskje jeg ikke vil sterkt nok, kanskje kanskje kanskje, kanskje jeg bare skal slutte å gjemme meg bak en haug med kanskje. kanskje.

everything i can remember i remember wrong.

2008-01-03T04:06:25Z

jeg går inn i det nye året med hodet fullt av det forrige, og.. okei, greit, det er ikke sant. jeg går inn i det nye året med sjampanje i den ene hånda og stjerneskudd i den andre, jeg snurrer rundt i et veikryss med hodet fullt av spørsmål om hvordan jeg skal klare å se på raketter i fire forskjellige retninger samtidig. alle disse tilbakeblikkene som alle har holdt på med en stund, de kom ikke før nå. jeg er visst litt treig i oppfattelsen.

januar begynner med en hel masse prat om hvor bra totusenogsju egentlig kommer til å bli, en hel masse ord og en hel masse løfter. jeg leser bøker, skriver brev og møter en pilotgutt. han låner meg yndlingsboken sin som garanti for at jeg kommer til å drikke kaffe med han en gang til.

det blir mange kopper kaffe, han låner meg flere bøker, det er februar og plutselig er jeg i new york. jeg hører på thomas dybdahl i vinduskarmen og kikker på gule drosjer tolv etasjer lenger nede. det tar tre dager før jeg skjønner hvor jeg er.

vi har reist fra new york, vi har reist fra albuquerque, vi har kjørt gjennom sørstatene og tilbake, vi er i san francisco. jeg og lina danser på taket og synger some velvet morning, vi går på kafé, vi går på kino, vi går. på gardermoen foreslår jeg for ida at vi skal gå på neste fly som tar oss vekk herfra, hun ler av meg og jeg kjenner jeg er litt nervøs når jeg går av flytoget og skal si hei til de jeg har savnet i fem uker.

det blir april, det blir vår, det blir kaffe på taket, det blir øl og pølser i parken. jeg hører innmari mye på the doors og blir litt gladere jo varmere det blir.

pilotgutten står utenfor døra mi, han får tilbake den siste boken jeg lånte, vi drikker ikke kaffe og dette var siste gangen jeg så han. jeg har fremdeles ikke klart å bestemme meg for hva jeg egentlig synes om det. jeg kjøper gule solbriller, drikker vin og flytter inn på mørkerommet.

juni begynner med øl i parken, og, vel, slik fortsetter det. det blir sommer, jeg har huden full av fregner og andregradsforbrenning på ryggen. jeg skriver et halvt brev på bussen ut av oslo, jeg stjeler noen av skjerfene til kristoffer og mens jeg sitter i leiligheten til tone tenker jeg på hvor rart det er å egentlig ikke kjenne de du har kjent hele livet.

de sangene som minner meg mest om sommeren er de jeg hører på til og fra jobb, de går på repeat i hodet mitt hele tiden, juli var full av musikk. jeg bruker opp alle pengene mine på kaffe og kjoler, jeg savner oslo og jeg går på festival med en jeg egentlig ikke kjenner.

okei, august. øya. vi drikker vin til frokost og jeg smiler meg fra konsert til konsert, det var fine dager. jeg baker kjeks og klarer å søle litt av alt utover hele kjøkkenet, vi baker kake og får leiligheten full av søte folk, jeg begynner på skolen igjen. august slutter når jeg kommer halvfull og heltrøtt hjem, jeg vil sove og ender opp med å måtte lete sentrum rundt etter en gråtende tonje som ikke vet hvor hun er.

jeg ligger i senga og skriver tekster i hodet, det blir ofte sånn, jeg skriver ned litt for å huske det til dagen etter og dette blir grunnen til at jeg slutter å skrive ned ting rett før jeg sovner. jeg tenker på alle de tingene jeg ville bli når jeg var liten og lurer på hva jeg egentlig vil bli nå. vi drikker kakao på majorstua, vi får besøk, vi drar på besøk, under presentasjonen av en oppgave henger jeg meg helt opp i at ingen av de som er tilstede skjønner at det går an å gråte av en sang utelukkende fordi den er fin.

det blir oktober, det blir høst, jeg og mari drikker kopp etter kopp med te. jeg sitter på taket og hører på iron and wine, jeg ser tog som kjører forbi og jeg ser blader som blir gule. de fire siste bøkene jeg har lest har på enellerannen måte handlet om paris, og plutselig er jeg der selv. vi går. opp en gate, ned en gate, bort en gate: repeat. jeg vil tilbake før jeg har klart å dra kofferten ut av trikken.

jeg blir tjue, jeg leser hässelby, jeg har ørene fulle av magnolia electric co., billie holiday og neutral milk hotel. jeg drar til sognsvann, blåser mye såpebobler og skriver side opp og side ned for så å ende opp med ett eneste spørsmål.

for å være ærlig vet jeg ikke helt hvor desember ble av. jeg har only skin på repeat, jeg leser en haug med bøker, jeg glemmer å stå opp, jeg glemmer å puste. jeg har sjampanje i den ene hånda og stjerneskudd i den andre, jeg snurrer rundt i et veikryss med hodet fullt av spørsmål om hvordan jeg skal klare å se på raketter i fire forskjellige retninger samtidig.

mes amis, we are restless things.

2007-12-19T16:26:39Z

scrub your knee, there's only skin og hvis man hadde pustet ut sanger ville jeg pustet ut denne. det gjør man ikke, det kan man ikke, det er desember og alt jeg puster ut er frostrøyk, det er ingen sanger der and all my bones are gone, gone, gone.

i'm only breathing.

2007-11-01T19:59:41Z

jeg vasset rundt i gule blader og sendte meldinger som sa at dette her var as good as it gets. da jeg gikk hjem hadde jeg mest lyst til å dunke hodet i en vegg fordi jeg ikke gjør ting som dette litt oftere. det handler ikke nødvendigvis om gule blader og as good as it gets, det handler om å gå til høyre istedenfor venstre, om å snakke med folk du ikke kjenner så godt, om å stå opp første gangen vekkerklokka ringer, det handler om alle disse småtingene, de avvikene som forhindrer at gårsdagen spilles av dagen etter også, som forhindrer at man lever en eneste stor reprise.

man må klatre opp på tak, sier du, og jeg tenker på det når du går forbi meg ved birkelunden, det ramler så hardt inn i hodet mitt at jeg glemmer å fullføre den setningen jeg begynte på og lar ordene henge igjen i luften, det var noe om kina. man må klatre opp på tak og jeg bestemmer meg for at denne gangen skal jeg smile, det kan jeg klare. en to tre smil, tenker jeg, og før jeg skjønner hva som skjer har jeg puttet hodet ned i kaffekoppen, du har gått forbi og jeg tenker at disse takene, de er egentlig jævlig høye.

i know that we faded out, but oh, didn't we shine.

2007-10-28T18:35:44Z

alle disse øyeblikkene som forsvinner før du rekker å puste de ut, de som falmer før pennen når punktumet i setningen, alle disse øyeblikkene du tror du aldri vil glemme.

jeg ser på bilder; vi sitter i en av disse trange brostensgatene på montmartre og spiser kjeks, line ligger på en mur i sola mens jeg skriver postkort, vi smiler litt falskt inn i kameraet etter at eieren av enellerannen fortauskafé bestemmer seg for å forevige oss akkurat der. jeg ser på hotellkatten som sover i resepsjonen den morgenen vi reiser, jeg ser på alle husene med blomsterkasser, på en butikk med bøker fra gulv til tak og overalt, jeg ser eclairs og creme brulée og kirsebærlemonade, jeg ser en park full av gule blader. jeg ser alt dette og jeg vet jeg var der, innerst inne vet jeg jo det, allikevel tror jeg ikke på det. ikke nå. ikke enda.

jeg kan ikke vise deg bilder av verken eiffeltårnet eller notre dame eller triumfbuen eller louvre eller.. ja, du skjønner, alle disse severdighetene: du finner de ikke her.

om du er i paris bør du gå inn i alle bakgårdene du kan.
de er innmari fine.

jeg tipper det er her jeg svikter som turist. jeg tar bilder av trær.
vi er rett ved siden av champs-elysees, og jeg velger å ta bilder av
trær.

ingen premie, men selvfølgelig heder og ære til de som kjenner igjen
døra.

det er så søtt, det ser ut som om de har en haug med blomsterpotter
på taket.

altså, det er jo helt umulig å gå forbi et vindu med sånne her i uten
å kjøpe. gode var de også.

kaffepause.

okei, jeg redigerer ikke, sånt er jeg litt for lat til. jeg har derimot
for vane å ta bilder gjennom solbrillene mine.

verdens beste varme sjokolade kan man kjøpe av en syngende mann
i latinerkvarteret.

fint? fint.

okei, egentlig skulle jeg ta bilde av meg selv som spiser en eclair.
men, ja, da må man være så innmari forsiktig med kameravinkelen,
ellers ser det ut som man gjør noe helt annet, så.. tja. dette er meg,
og litt av en eclair helt nederst i høyre hjørne.

they will see us waving from such great heights.

2007-10-09T12:45:49Z

hodet mitt tvinner seg fast i alle de gule bladene som ikke vil slippe taket i trærne enda, men jeg skal ikke skrive om høsten nå. jeg har gjort det før, andre har gjort det før. andre har gjort det så innmari mye bedre.

det er mange andre ting jeg kunne ha skrevet om, jeg vet det, men de setter seg fast i ubrukelige ord og ufullstendige setninger uansett hvor mange ganger jeg prøver å skrive de ned. så, ja, nei, jeg driter i det. jeg åpner vinduene istedenfor, jeg skrur opp stereoanlegget og jeg setter meg på taket. jeg ser på alle de tingene jeg er så vant til å se; et rødt hus, et hvitt hus, et lyseblått hus, jeg kan se en hel og to halve biler og skygger gjennom trærne, det er noen som går på den andre siden av togskinnene. jeg ser et tog, to tog, tre tog, det er den fineste utsikten jeg vet om. hvis du lener deg litt langt ut kan du se sjøen, og her om dagen fløy det en stor varmluftsballong rett over hodet mitt når jeg satt der.

om en uke er jeg i paris. det blir fint. innmari fint.

wake up, it's no use pretending.

2007-10-03T13:02:15Z

tankene mine faller fra hverandre, en etter en etter en etter mange.

it's hard to keep track of you falling through the sky.

2007-09-09T15:04:33Z

det beste jeg har skrevet har aldri truffet papiret. jeg skriver ting i hodet, noen ganger blir det langt og fint, eller kort og rart, andre ganger vet jeg ikke helt hva det blir, men ihvertfall: jeg skriver det aldri ned lenger. jeg blir ferdig med det før jeg kommer så langt, jeg har brukt det opp, det har ikke noe på papir å gjøre.

i dag sitter jeg på balkongen, jeg drikker te og jeg leser bok og jeg hører på musikk og jeg tenker. alt på en gang. jeg tenker at herregud, endelig er det høst og noe sånt som hva i all verden skal jeg si til læreren min for å unnskylde at jeg ikke har gjort oppgaven. det beste jeg kom frem til var at christina, du begynner å bli for gammel for unnskyldninger. uansett har jeg ingen unnskyldning på lager, jeg har ikke gjort den, det bare ble aldri sånn. det er visst mye som bare ikke blir sånn.

this changes everything.

2007-08-02T20:07:27Z

jeg spiller musikk så høyt at jeg ikke lenger hører hva jeg tenker. jeg skjønner ikke hva jeg skal skrive for hver eneste tankerekke blir avbrutt av noen andres beauty is such a terrible thing, jeg drikker iskaffe og hodet mitt fylles av gitarer og i'm gonna lie and claim i had the time of my life. jeg våkner med find a cure, find a cure for my life på leppene, jeg må anstrenge meg for ikke å synge at jeg skal fortelle en historie om whiskey and mystics and men på bussen, det finnes da grenser, jeg kan ikke synge høyt på bussen.

denne sommeren ble ikke det jeg trodde den skulle bli. jeg vet ikke hvordan den skulle være, men ihvertfall ikke sånn. jeg har spist én is, og den fikk jeg av sjefen min. jeg er ikke engang halvveis til gratis kaffe på babels, og den ene tingen jeg ergrer meg mest over at jeg ikke tok med fra oslo er en paraply. det er jo ikke sånn det skal være. det var ikke sånn det skulle bli.

jeg vet ikke hva jeg vil høre på, jeg setter musikken på shuffle og skipper sanger i omtrent fem minuter før dataen endelig klarer å finne den sangen som allerede har stått på repeat en stund, beauty is such a terrible thing synger han, og jeg spiller musikk så høyt at jeg ikke lenger hører hva jeg tenker.

take of your clothes and start digging for your soul.

2007-06-29T14:07:48Z

jeg satt på bussen til jobb og prøvde å finne ut av hvordan jeg skulle skrive det her. jeg trodde jeg skulle skrive om en jente som stod i veikanten og så katten sin bli påkjørt, jeg trodde jeg skulle skrive om katten som døde. jeg slipper. jeg kan godt fortelle at det stod en jente i veikanten og så katten hennes bli påkjørt, at hun så bilen kjøre avgårde uten å stoppe, at hun løp ut i veien rett foran en trailer for å løfte bort katten og at traileren nesten kræsjet inn i en lastebil i det andre feltet. jeg kan fortelle at genseren hennes ble full av blod, men jeg slipper å skrive om katten som døde. istedet får jeg fortelle at jeg har en magisk superkatt som nå ligger og sover på rommet mitt og skal være innekatt til hun er ferdig med medisinene.

06jan07

25jan07 vi leker i studio.

02feb07 te og rockettothesky.

08feb07 marit leker frisør. line truer med saks.

07mar07 lina og carina, la boulange de polk.

15mar07

28mar07 jeg og mari leker sommer og går uten genser hele dagen.

04apr07 jeg har en söt kusine.

09apr07

10apr07 pike med perleøredobb.

12apr07 marit och jag; vi drikker x antall kopper med te.

15apr07 parklykke.

16apr07

17apr07 skole.

24apr07 instant happiness. med masse krem.

07mai07 venneetterlysning.

13mai07 vet du hva? jeg har kjøleskapspoesi.

16mai07 jeg lager armbåndet jeg har planlagt siden jul.

18mai07 besøk. vin, ost, kjeks og musikalsk mimring.

20mai07 stine og marit, og et forgjeves forsøk på å få stine til å like parken.

21mai07 disse lukter godt og visner fort.

22mai07 isbitutbytting.

26mai07 jeg sitter på taket. jeg liker meg der.

28mai07 det huset her er så fint.

30mar07 lina.

læreren min har bursdag.

31mai07 pause fra utstillingsmontering.

01jun07 utstillingsåpning. carl philip og lina.

02jun07 øl og reggae i parken.

musikkens dag.

04jun07 marit.

07jun07 noen ganger blir det temmelig varmt inne.

13jun07 line i bakgården til dattera til hagen.

19jun07 jeg er med mari på visninger.

kjøkkenet i kollektivet til mari. jeg liker det.

23jun07

25jun07 babelsdag. første gang på seks måneder.

the hour we knew nothing.

2007-04-21T14:54:35Z

jeg har en ny kjole i skapet. den gjør meg glad.

i dag leser jeg focaults pendel og føler meg unektelig litt dum. dette året med bilder har fått hodet mitt til å tenke annerledes. jeg tenker ikke lenger like mye på ting jeg brukte tid på før, jeg fordyper meg ikke like mye i noe som helst. men, dette er egentlig ikke poenget, poenget er noe sånt som at jeg føler meg litt dum. jeg bruker tid på å fordøye umberto ecos setninger om tankens stupiditet og inkoherens, så lang tid at jeg ikke helt er ferdig med å tenke over dette før jeg begynner på neste setning og det er her problemene begynner, for plutselig er tankene på etterskudd i forhold til øynene og jeg får ikke lenger det jeg tenker til å stemme med det jeg leser og plutselig skjønner jeg ingenting. jeg tar pause. jeg lager kaffe, setter meg på taket og tenker på boken, ler av det jeg husker den nerdete delen av humoren min bet seg merke i og plutselig innser jeg at jeg virkelig vurderer hvorvidt kunsten å spalte et hår i fire på noen måte kan klassifiseres sammen med kunsten å redde seg på et hengende hår.

jeg motstår fristelsen til å dingle med beina utenfor kanten. taket er egentlig ikke til å sitte på, det er skrått og det er fire etasjer ned til bakken. taket egner seg ikke til å dingle med beina på utsiden. såpass skjønner jeg, i det minste.

i'm loosing control now, i'll just have to slow down a thought or two.

2007-04-04T17:57:43Z

vigilanti man minner meg om et hotellrom i albuquerque, to sanger av rockettothesky på repeat minner meg om de store husene i san francisco, yellow submarine minner meg om alt, barcelona minner meg om toget til las vegas, jeg har en busstur full av amber waves, thomas dybdahl minner meg om new york, men det var kanskje uunngåelig, primal scream minner meg om champagne på taket, sparklehorse minner meg om east village. jeg kunne fortsatt i en evighet, jeg tror ikke jeg skjønte hvor minnene gjemte seg før jeg kom hjem; de er overalt.

dere kan få se åttiseks av omtrent tusen bilder.
kanskje ikke alt er like spennende, hej, kanskje ingenting er spennende.
men ihvertfall, her er mine fem uker.

new york var kaldt, innmari kaldt.

moma.

iste, på innmari fine flasker. jeg har to sånne i vinduet nå.

han her hadde vært i norge, da han jobbet på ubåt, og han spilte faktisk innmari fint.

vi rømte til de mindre bydelene i new york. dette er greenwich village, der kunne man se himmelen igjen.

loppemarkedet pakket sammen da vi kom.



harlem var annerledes. helt ubeskrivelig annerledes.

gospelbrunch.

dette er nok den beste iskaffen jeg noensinne har drukket.

å reise fra new york til albuquerque førte til.. tja. tidenes kultursjokk.
albuquerque bekrefter forsåvidt alle negative fordommer man har til usa.

ida. sol og musikk.



etter to dager i albuquerque dro vi på roadtrip.

midt i veien ble jeg plutselig modell x 3.

yuma. etter tolv timer i bilen kom vi frem til fire gamle hippier og camping i bakgården.

dette var rent i forhold til resten.
jeg og lina drakk øl rundt leirbålet med klassen, gikk tur og la oss i bilen.



shabby motell i tucson.

saloon i tombstone.

tilbake i albuquerque; bursdagssilje.

kill your darlings.

egentlig var albuquerque bare.. beige.
jeg skjønner nå at jeg leita etter fargene.

hej, nå er vi i san francisco.

la boulange de polk er kanskje stedet for amerikas beste frokost.

kaffe og morgenmøte på the grove.



vi fant veien opp til hotelltaket.

alcatraz. vi dro aldri dit.
jeg så faktisk ingen av de typiske turisttingene i usa. det gjør meg ingenting.

enda et slitent motell. vi fikk laken med flekker og et utrolig skittent bad.

de andre dro på kino; jeg dro til hotellet og spiste farger.

for dere er dette sko. for meg er det laundryrooms, en telefonsamtale jeg ikke hadde råd til, fint vær
og snart tid for å dra fra san francisco.

tog til las vegas.

jeg trodde dette kom til å være det jeg husket fra las vegas.
jeg tok feil. noen ganger gjør man visst det.

og. ja. det var egentlig det.
jeg er hjemme igjen, jeg har vært det i snart to uker, tiden har et annet tempo her.

one day you'll dance for me, new york city.

2007-03-01T03:00:33Z

hej, jeg har det fint, jeg lever og smiler og tar bilder. jeg har opplevd saa mye at jeg ikke orker aa fortelle om det, jeg tror heller jeg satser paa aa vise bildene naar jeg kommer hjem igjen. men. ja. jeg lever. jeg har litt hjemlengsel, og jeg hoerer paa musikk som minner meg om vinteroslo. eller musikk som minner om wrightegaarden. musikk som minner om verdens fineste film, som minner om soendagsfrokost i solnedgang, som minner om bussturer til skolen, eller vasking av badet eller julen for to aar siden, eller etellerannet. jeg hoerer bare paa musikk som minner meg om ting, og jeg lurer litt paa hva som kommer til aa minne meg om dette her naar jeg kommer hjem igjen.

i can see a lot of life in you.

2007-02-11T19:03:37Z

i dag spiste vi frokost til rockettothesky og solnedgang.

jeg er rastløs, så jeg vasker. jeg vasker sammen med sufjan stevens, vi vasker kofferten min og kjøkkenbenkene før vi begynner på skapene. vi vasker rommet mitt og alle speilene, så vasker vi badet helt til alt skinner og det lukter ordentlig rent. jeg vet ikke hvor all rastløsheten kommer fra, den kom snikende sammen med solen da jeg våknet i går, og den har visst ikke helt sluppet taket. kanskje det er reisefeber, eller kanskje det er noe helt annet. alt jeg skal pakke ligger på sengen min, jeg tror kanskje ikke det er plass til meg der lenger, men jeg får meg ikke til å putte det i kofferten. jeg tror kanskje det jeg gleder meg mest til er alle postkortene jeg kan skrive. postkortene, og det å komme hjem igjen.

to let myself go.

2007-02-05T14:37:34Z

jeg hører på ane brun og skriver fordi verdens söteste marit sier jeg skal. jeg har vinterforkjølelse i vårvær, sommerstemning og høstsavn, og et temmelig ambivalent forhold til årstidene. egentlig har jeg et temmelig ambivalent forhold til det meste.

hodet mitt glemmer å følge med på hvor mange dager det er til jeg reiser, og uansett hvor hardt jeg konsentrerer meg klarer jeg ikke å forstå at det er åtte dager til jeg reiser fra alt det her. fra line og fra marit og egentlig fra alle. fra våren og oslo og pilotgutten og alt. åtte dager til jeg setter meg på flyet, bare for å ende opp i usa og ikke komme hjem igjen på fem uker. jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, for fem uker er lenge.

nej, jeg vet ikke helt hva jeg skal si, bortsett fra at her skjer det mye, nesten litt for mye, og at jeg skal bli flinkere til å skrive ofte.

meet me in montauk.

2007-01-11T16:25:01Z

jeg går av bussen hjemme, litt gretten og veldig frustrert. thom hell synger lavt i ørene mine. han har allerede sunget queen of beauty og all in all. nå synger han christmas eve. and as the snow is falling down, synger han, og akkurat når han kommer til snow, da kjenner jeg det. det snør. det snør stort og sakte og fint, og jeg blir litt trist fordi det ikke er noen sammen med meg, noen jeg kan dra i armen og fortelle at dette er magisk. at dette øyeblikket her, det er et av de man kjenner langt nede i magen. jeg ser sikkert kjempeteit ut der jeg står alene på fortauet og bare kikker opp. jeg blunker, og kjenner snøen smelte på øyelokkene, og tenker at kanskje dette ikke hadde vært like magisk om det hadde vært noen andre her. kanskje dette er et av de øyeblikkene som for alltid vil tilhøre bare meg.

repeating my shortcomings loud to myself.

2007-01-02T01:36:51Z

jeg kikker opp og får regn i øynene. vi ser på raketter, det smeller og blinker og jeg kjenner jeg blir omtrent fem år igjen. da jeg var fem satt jeg oppe og tegnet alle rakettene jeg hadde sett. line hyler, jeg snur meg, og fingeren hennes er helt hvit. stjerneskuddene tok endelig fyr, og fingeren hennes er hvit. vi ser på fulle, dansende italienere som synger bjelleklang. på italiensk. de hjelper på humøret. det smeller bak oss, og alle løper. en søt italiener tar tak i armen min og begynner å snurre meg rundt. jeg skal danse. jeg blir flau, og gjemmer meg i jakka til line mens italieneren fortsetter å snakke til meg. på italiensk. jeg skjønner ingenting, men det er ganske pent å høre på. en mann kommer bort og skal lære oss å klemme. han heter mustafa, det finner vi ut etterpå, og han skjønner ikke betydningen av nei. han vil drikke med oss, vi vil ikke. vi går, vekk fra han, og han henger etter. rundt halsen. hvisker inn i øret mitt og roper til line. jeg liker ikke at folk hvisker meg i øret. han vil ikke gå, han vil at vi skal være med ut. jeg blir sur, line blir sur og han skjønner ingenting. vi dytter, og han følger etter. prøver å ta hånden min, prøver å klemme line, vi prøver å få han vekk. tre kvarter senere, utenfor stortinget, gir han seg, mens tre andre ser på oss, ser på han, prøver å skjønne hvorfor vi roper og dytter. vi går opp karl johan, til stortorget, går på trikken og er hjemme klokken ett. nyttårsaften ble ikke helt som den skulle.

nå er det 2007. jeg merker ingen forskjell, egentlig. men, jeg har stor tro på det her. på 2007. jeg tror det blir et bra år. jeg har derimot aldri hatt troen på nyttårsforsetter, men kanskje 2007 er året for nye ting, året for forandringer.

uansett, det året her skal jeg
- lese flere bøker
- ta minst ett bilde jeg er fornøyd med
- sove mer (på den riktige siden av døgnet, dvs. legge meg tidligere, istedenfor å forsove meg.)
- komme meg på minst to festivaler
- lære meg å like øl
- rydde rommet mitt oftere
- oppdage minst fem nye band
- skrive mer i dagbøkene, både papir og her
- engasjere meg mer
- dagdrømme mindre
- skrive flere lister
- kjøpe flere ullsokker
- bli flinkere til å skrive brev

2006
litt av det som gjorde året slik det var

det her er kjetil. han ville være med.

let's swim to the moon.

2006-12-24T01:11:25Z

det blir jul i år også, jeg lover.
selv om det ikke er noe snø, selv om jeg glemte igjen julestemningen min i oslo sammen med en pakke som burde vært under et juletre her, selv om mamma sier hun ikke har kjøpt en eneste bok til meg i år, selv om juletreet ser annerledes ut enn det pleier, selv om katten har vært borte i flere dager, selv om mamma glemte å vaske julegardiner og selv om jeg har noen gaver jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få gitt bort. men allikevel, det blir jul. det er jul. her lukter det vanilje og grantre og litt kaffe.

vi har nettopp pyntet juletre, jeg og kristoffer, og mamma har klaget over at glitteret henger rart, for jeg og kristoffer henger visst alltid glitteret rart, og nå skal jeg bare høre på et par julesanger til, og etterpå skal jeg sove.

kanskje det er hvitt når jeg våkner i morgen, og kanskje allerhelst har katten kommet hjem.

god jul. ♥

..and these unwritten diaries that can never breathe.

2006-12-20T15:18:32Z

jeg vet jeg skriver sjelden, og jeg vet tilogmed hvorfor. jeg vil vise dere bilder. jeg vil vise dere alle de söte menneskene som var her når vi hadde julefest, jeg vil vise dere juletreet vårt, og jeg vil vise dere marsipanfigurene jeg har laget. jeg vil vise dere kjedet med treperler i forskjellige farger, og alle knappene jeg skal lage armbånd av. derfor drøyer jeg å skrive, for jeg orker ikke å gjøre noe med bildene, og jeg innbiller meg at jeg må vise dere bildene før jeg skriver noe annet. det er teit. så. ja. nå får dere ord uten bilder, og kanskje jeg viser dere juletreet til våren.

i dag fikk jeg postkort fra frankrike, og jeg fikk lyst til å lese bøker under trærne på place emile goudeau, for det er visst stedet for slikt. jeg gjetter på at kortet har gått seg litt vill i posten, men det gjør ingenting, for det var nesten finere å få det nå.

jeg hører på stjernesludd og lukker øynene, og plutselig er jeg omtrent tre år yngre. jeg og marit møter en venninne av henne, og jeg går konstant rundt og synger om å lage engler uten at jeg vet hva sangen heter. det er vinter, vi skal ta bussen, og marits venninne sier det er dum dum boys. dum dum boys med stjernesludd. etter det har alle snille barn vært kjøpt og betalt.

verdens beste line har forresten bursdag i dag, og etterpå kommer marit for å bake kake sammen med meg. jeg har drukket vin med gløgg i på skolen (ja, jeg vet det skal være gløgg med vin i, men blandingsforholdene på skolen min er alltid en tanke spesielle) og nå tror jeg kanskje jeg skal skrive brev, høre på flere julesanger og vente. vente på line, vente på marit og ikke minst; vente på snøen. den er nødt til å komme snart nå.

..and our finest weapon is how boys don't cry.

2006-12-03T19:48:21Z

jeg synes at better than them er den fineste sangen jeg har hørt på lenge. jeg synes det burde snø snart, og jeg synes det er for få timer i døgnet. jeg rekker ikke å sove når det er så mye annet jeg heller vil, og tanken på at vi ikke har en eneste iskaffe i kjøleskapet gjør meg nesten panisk. men. ja. jeg har drukket de opp selv, så jeg kan egentlig bare ha det så godt.

egentlig vet jeg ikke hva jeg skal si. det er derfor jeg ikke skriver for tiden. jeg har ingen ord. jeg har derimot bilder, og det er derfor jeg skriver i dag. for bildenes del.

tilbakeblikk.

februar 2005

marit. babels. kjærlighet.

line, marit og meg. vi ser så små ut.

mars 2005

kafé.

bursdag. benjamin og tone.

april 2005

denne kjøpte jeg i spania, og kristoffer har stjålet den.

tonje, eline, camilla, marit och jag, i verdens beste park i spania.

mari var trøtt, og vi hadde dårlig humor.

juni 2005

meg og stine.

sommeridyll.

norwegian wood.

juli 2005

aina, pus, øl, sandra, strand, sommer, fint.

slottsfjellfestivalen.

etter grilling hos mari. jeg ville sove.

august 2005

tone. bursdagsfeiring.

september 2005

eline og camilla, på bolærne.

oktober 2005

mari.

november 2005

kakao og babels.

desember 2005

bursdag.

juks.

det burde vært snø nå.

1. juledag.

godt nytt år.

januar 2006

jeg og marit har en tendens til å ende opp på lekeplassen.

februar 2006

de skulle lage noe reklamegreier på babels, og hun som jobber der
ventet hele dagen på at jeg og line skulle komme, sånn at vi kunne få
fine ismokkaer.

mars 2006

konsert.

april 2006

kåbbåifest.

tone, marit og meg. vors før byen.

mai 2006

jeg er så jævla glad i dere.

juni 2005

juli 2006

elinebursdag.

camilla.

august 2006

september 2006

oktober 2006

november 2006

her venter jeg på bussen når jeg er hjemme for å jobbe.

nå må piercingen ut i seks måneder.
jeg hang den fast i håret mitt. og dro. det var teit.

jeg ser på...

..peter pan.

desember 2006

hej, om du bor i oslo, så gå på gloria flames og se på utstillingen
til skolen min.

øl.

og det var det. tilfeldig bildeutvalg.

let's close our eyes and not our minds.

2006-11-19T19:36:32Z

jeg skal aldri bli voksen.
kanskje på utsiden, da, men ikke inni. jeg vil bli sytti år og ha fine gummistøvler og kanskje en gul paraply, også vil jeg hoppe i sølepytter samtidig som jeg er litt redd for at jeg skal falle og brekke lårhalsen. for det er visst slikt man gjør når man er gammel, man faller og brekker lårhalsen. etterpå, etter jeg har hoppet i sølepytter og paraplyen min tørker på stuegulvet, da skal jeg ringe til marit for å klage, og jeg skal si "marit, har du lagt merke til ungdommen nå til dags? fysjom, husker du da vi var unge.." før jeg inviterer henne bort på kakao uten å huske at vi ikke bor i nærheten av hverandre i det hele tatt, for jeg har blitt mer distré på mine gamle dager. om det i det hele tatt er mulig. så snakker vi om været, for det er fryktelig varmt, eller kanskje det er kaldt, og jeg må legge på når jeg kjenner det lukter brent, for jeg har glemt at jeg har en kake i ovnen som jeg skal gi til barnebarna mine når de kommer på besøk.
& når jeg tenker på det slik, så virker det ikke så altfor skummelt å bli gammel allikevel. kanskje jeg har en katt, og kanskje jeg har tusen bøker.

kristoffer har kjøpt den nyeste thomas dybdahl-cden til meg, og den skal jeg høre på snart, tror jeg.

i still sleep with the lights on.

2006-11-16T00:42:31Z

i still sleep with the ligths on, synger teitur, og jeg kunne ønske at jeg fremdeles var så liten at det å sove med lyset på ordnet alt som var feil og skummelt. nå virker det mer som om jeg innbiller meg at det å ikke sove gjør alt mye bedre, og sånn har det egentlig vært en stund. jeg sover nesten ikke. jeg klarer ikke sove, jeg vil ikke sove.

han synger om josephine også, teitur, og den er kanskje finere. tonefallet i den første setningen får meg nesten til å gråte, og den minner meg om å være ung. den minner meg om død også. jeg vet ikke hvorfor. jeg vet visst ikke så mye for tiden. jeg ønsker meg noen som kan fortelle meg alt det jeg ikke vet, noen som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre for at alt skal bli bra. for det er dét det skal bli, er det ikke? bra? jo. alt skal bli bra. det er livets hemmelighet, for det står det på et postkort jeg kjøpte i sverige. man kan ikke begynne å tro noe annet, da er jeg redd det meste går til helvete.

kanskje jeg sover med lyset på i natt.